Søk på sidene


Innlogging

Besøkende nå:

Vi har ingen gjester og ingen medlemmer på besøk.

Førstereisgutt til IGG-land – vårtreffet på Nome 2016

Bilde4 Medium   Bilde12 Medium   Bilde17 Medium

I mange år har jeg hatt lyst å dra på et IGG-stevne en eller annen plass i kongeriket for å få slept seilflyet mitt til værs sammen med likesinnede. Hjemme (Bodø) er denne type aktivitet komplisert å få særlig omfattende dreis på, til tross for mange forsøk. Å komme til en plass der veltrimmede tauefly står på rekke for å dra haugevis av top notch seilflymodeller til himmels fortoner seg for meg som en fjern og våt drøm. Men denne våren skulle dette endre seg og at det attpåtil falt sammen med IGG sitt 15-års jubileum forsterket jo bare forventningene. En ivrig kompis fra Tromsø, Haagen Valanes, tilbød seg å plukke meg opp på sin nesten 190 mil kjøretur sørover for å delta. Så jeg lastet prompte inn mine leker sammen med hans i Bodø, og resten av kjøreturen ble unnagjort på 23 timer.

 

Vel kommet frem til Lunde i Telemark på Nome flyplass, må jeg si at jeg ble virkelig slått av hvor flott området er. Åpent, store jorder, myke koller, ei deilig gresstripe, og i tillegg viste været seg fra sin beste side alle dagene. Planleggingen måtte ha vært i særklasse! I tillegg var det nesten rørende hvor velkomne vi følte oss.

Veteranene bodde på Lunde Vandrerhjem, mens vi og noen få andre stilte med campingvogn eller bobil. Da var det mest naturlig å slå rot på flyfeltet, ca. 100 meter fra stripa. Her delte vi plassen med mange relativt store seilflytilhengere av ymse slag, spesialtilformet til formålet. Rett bortenfor i en nærliggende hangar fikk alle en mulighet til å la flyene overnatte sammenmontert, noe som gjorde oppholdet både lettvint og lite arbeidskrevende.

Det er meg blitt opplyst at antall deltakere har sunket litt de siste årene, men denne gangen ble det solid med rundt 23, alle med to-tre fly hver. Det blir et bra antall – og heftige verdier totalt!

Om morgenen var det i grunnen bare å rulle ut de klargjorte vidundrene og stille seg på linje for sleping. Selve stripa er av gress til bruk for både full size seil- og motorfly, med en parallell og like flott modellflystripe rett bortenfor. Men da de enorme seilflyene i vår kategori ble rullet ut av de respektive eiere, var det ikke mye tvil om at den store stripa måtte benyttes…. Utfra et kort øyekast på himmelen var det helt åpenbart at det måtte være rimelig bra med termisk aktivitet fra jordene som omkranser flyfeltet. Og termikk var til tider av drømmeslaget - og slik var det hver dag. Tror det til tider kunne vært nok å bare fly på vingeboltene!

Sikkerheten ble satt i høysetet fra første stund, og alle piloter pliktet å signere på at deres benyttede fly hadde fått en teknisk gjennomgang og godkjenning før aktiviteten begynte. Med gjennomsnittsstørrelsen på gliderne med ditto fart og vekt er det innlysende at dette er et viktig og riktig fokus, sammen med hvordan en tillater å operere flyene, som for eksempel sikre flygerutiner i lavere høyder, energiretning og så videre.

Fra relativt tidlig om morgen ble taueflyene klargjort, og de slepte mer eller mindre kontinuerlig hele tiden, minus lunch, og jeg hadde ikke inntrykk av at det var så mye kø heller. Av tidligere bilder jeg hadde sett forventet jeg mer venting. Dette viser vel at det denne gangen var relativt mange tauefly i forhold til antallet seilfly, og iherdig innsats fra tauepilotenes side sørget således for at det aldri var mangel på hestekrefter. Innimellom slapp tauepilotene solidarisk inn i køen for selv å bli slept med sine egne seilfly også, og det skulle bare mangle.

På Vandrerhjemmet, der de fleste deltakerne residerte under begivenheten, ble det på fredagskvelden holdt et interessant foredrag av Dag Wingerei. Dette omhandlet tidlig tysk seilflyhistorie samt bakgrunnen for seilflyet Habicht. Hjemmet er et par kilometer unna stripa og litt nærmere sivilisasjonen. Her ble det grilling hver kveld hvor praten kunne flyte fritt. Ved slike tilstelninger er det også naturlig å kalle sammen IGG’erne til strategiske diskusjoner om formell og uformell organisering av aktivitetene, så også her. Det er ingen tvil om at dedikasjonen, innsikten og kompetansen i dette miljøet er fremtredende, og fokus på sikker flyging prioriteres høyt.

I retrospektiv kan det sies at det er viktig å ta seg god tid på et slikt stevne. Her skal en være sosial, en skal spise, sove, fly masse og kose seg ved å la seg underholde av andres traktering av til dels utrolig fine maskiner – og det var fly av alle størrelser til stede. Jeg mente at min 5-metring på 14 kilo var stor - inntil jeg fikk se hva annet som ble rullet frem….! Det kan faktisk ikke beskrives med ord hvordan en 30 kilos maskin på 8-9 meter høres ut eller presenterer seg i low pass i 200 km/t. Har du ikke sett noe slikt før, bør du finne en mulighet! Og å se disse enorme vidundrene sirkle unaturlig langsomt i termikken med den største selvfølgelighet og «verdighet» er virkelig et syn for de innviede. Tror jeg telte 6-7 maskiner i nevnte kategori skala rundt 1:2. Og ingen har vel nevnt for sin bedre halvdel hva de egentlig koster, vil jeg tro. Men det er ikke noe absolutt krav at flyet ditt skal være i denne størrelsesorden, selv om det er mer enn tøft.

Avslutningsvis vil jeg fremheve profesjonaliteten til de aktive deltakerne, spesielt tauepilotene, og ellers operativ og teknisk organisering av stevnet. Bare i denne runden ble det registrert over 400 slep (!), og dette fører naturligvis til en god del erfaring over årene. Uansett hvem en hektet seg på, kunne en være rimelig sikker på at slepingen ble utført raskt, rutinemessig og uten overraskelser, der også saktegående oldtimere så vel som heftige acromaskiner ble tatt vare på i alle faser av slepene. Med andre ord, hvem som helst som har seilfly med krok i nesa vil føle seg hjemme her, selv helt uten slepeerfaring. Dette er vel verdt å merke seg! I tillegg må det nevnes at det var utpekt en fungerende flygeleder som stod sammen med pilotene til enhver tid i «pilotruta» ved stripa. Han håndterte flykommunikasjonsradio, sørget for landingsprioriteringer og veiledet pilotene slik at en sikker avstand mellom flyene i landingen ble opprettholdt. Selv om det kunne være mange fly i lufta samtidig, ble tjenesten avviklet meget godt.

Ellers var det mange seilflygere som utmerket seg med meget god flyging både i slep, i termikk til utrolige høyder, acro-rutiner og landing. Først denne gangen gikk det opp for meg at nymotens høydemålere der tilbakemelding skjer via stort sett høflige og tålmodige damestemmer, blir brukt til mer enn å finne termikk, men også å sørge for separasjon i større høyder mellom seilflyene. Separasjon er nemlig ikke alltid mulig å avgjøre visuelt med varierende flystørrelse og lange avstander, så slikt utstyr skal jeg ha på plass til neste gang! Nok et godt poeng.

Personlig har jeg i alle år i tillegg hatt en annen drøm: Å få meg en flytur i et full size seilfly! Denne gangen fikk jeg meg en suveren termikkdemonstrasjon i en DG 500 som Egil Roland opererte fra andre enden av stripa under stevnets siste dager. Han tilbød ulike flyturer til en god del sultne «pilotwannabees». Han er en uovertruffen instruktør og pedagog! Jeg gråt meg nesten i søvn den kvelden, og gliser enda høylytt ved tanken på turen jeg fikk – tenk å få oppleve på kroppen det jeg har styrt fra bakken i snart 40 år! Å koble dette sammen med IGG-stevnet ble virkelig prikken over i-en for meg.

Utover å takke slepekuskene og de flere ivrige sjeler som virkelig gjorde sitt for å bidra, vil jeg spesielt på vegne av oss som bor i isødet takke primus motor Gunnar Neslein, som i tillegg til å være slepekusk, løp umerkelig i bakgrunnen og smurte stevnemaskineriet kontinuerlig fra tidlig til seint, slik at vi til enhver tid følte at vi kom til dekket bord. Uten slike størrelser vil ikke et slikt stevne la seg gjøre. Om det var verdt turen? Er det noen grunn til å spørre!!

Jack Farstad

Bodø Modellflyklubb

PS. Apropos bidrag fra flere sjeler, vil jeg som spaltredaktør få takke Cathrine som på lørdag kom overraskende ens æren fra Oslo medbringende vaffelrøre og som med stort pågangsmot laget vafler til hele gjengen. Da vaflene var vel fortært i solskinnet, dro hun hjem igjen! Besøk IGG på Facebook, her ligger flere bilder fra evenementet. Besøk også fotograf Jan Erik Arud sin hjemmeside, https://flic.kr/s/aHskw5NxkY eller via IGG Facebook, han er ansvarlig for de fleste av bildene i denne artikkelen. DS.

 

 

 

 

Bilde5 Medium Bilde23 Medium Bilde29 Medium Bilde30 Medium
 L-213 suser forbi  Slepet går  Swiss for nytt oppdrag  L-213 boltrer seg
Bilde33 Medium      
 Stian "lander"